Samarbeid

1. Samarbeid med lærere

De fleste av undervisere i bibliotek må forholde seg til faglærere. Dette er et felt som ikke alltid er helt ukomplisert. Det er skrevet veldig mye om dette, og det refereres til noen utvalgte bøker og artikler på feltet under. 

Det er vanskelig å dekke alle muligheter og utfordringer som kan oppstå i samarbeidet, men det er gjort forsøk på å berøre noen spesielt viktige temaer som: 

• Utfordringer med mangel på tid og ressurser
• Ulike maktforhold og aktører
• Kommunikasjon

I denne modulen vil du også få høre fra noen som har erfaring som undervisere, og forhåpentligvis vil du synes det er interessant å lese og høre om hva disse underviserne har fått til og hva som ikke har gått så bra. Vi kaller den delen for «Historier fra virkeligheten». Tanken er at du kan reflektere litt rundt andres anekdoter og se hvordan det passer inn i din egen erfaring. 

Her forteller Karen Marie litt om sin praksis når det gjelder samarbeid med faglærere:

Lydfil Historier fra virkeligheten

Referanser nevnt i lydfilen: 

Buchanan, H. E., & McDonough, B. (2014). The one-shot library instruction survival guide. ALA Editions. 

Seeber, K. (2019, 16. desember). Colleagues. kevinseeber.com. https://kevinseeber.com/blog/colleagues/

2. Samarbeid med andre bibliotekarer  

Samarbeid med andre bibliotekarer er en helt sentral del av arbeidshverdagen og prosjektarbeid blir ofte valgt som den fortrukne arbeidsmetoden. Det å lykkes med prosjektarbeid handler i stor grad om å få en gruppe mennesker til å jobbe godt sammen. En gruppe som fungerer dårlig kan være ødeleggende både for kvaliteten på arbeidet og for fremgangen i prosjektet, og derfor har de mellommenneskelige relasjonene stor betydning. Samarbeid i grupper og relasjoner er likevel komplekst.    

Tillit er særlig viktig, spesielt i grupper bestående av medlemmer med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse. Man bør bruke litt tid i oppstarten av et samarbeid til å avklare hvilke forventninger deltakerne har, både til seg selv, de andre deltakerne og til samarbeidet som helhet. Et grunntrekk ved mange samarbeid i bibliotekene er nettopp deltakernes ulike bakgrunn og erfaring. Dette er en styrke, men det er viktig å avklare roller slik at alle blir sett og kan bidra på en best mulig måte. Samtidig er det viktig å huske at tillitsbygging tar tid, og det finnes ikke noen snarveier til et velfungerende samarbeid. Man trenger tid til å bli kjent med de man skal samarbeide med og med oppgavene som skal løses.   

Samarbeid i NTNU NVivo-gruppa og det virtuelle biblioteket   

NTNU UB har seksjoner i tre byer med relativt store avstander seg i mellom (Trondheim, Gjøvik og Ålesund). Koronakrisen førte til mer samarbeid på tvers av byene og de ulike seksjonene. Dette samarbeidet tok form spesielt i Det Virtuelle Biblioteket (DVB) og NVivo undervisningen. DVB er det klart største av disse to, og tilbys daglig. Her kan studenter og ansatte koble seg på med Zoom og få hjelp og veiledning fra biblioteket (her har vi prøvd å legge oss tett opp til tradisjonelle skranketjenester). Det tilbys også en rekke kurs i DVB (Endnote, Zotero osv.). Vi endret NVivo-kursene vår fra tradisjonell klasseromsundervisning til digital undervisning.  Her var det enkelt å samarbeide mellom Gjøvik, Trondheim og Ålesund. I tillegg til fordelen med kompetansedeling for oss som jobber i biblioteket, så kan vi med denne løsningen også tilby et bedre kurs til studenter og ansatte i de tre byene (+ andre byer hvis ønskelig).

Oppsummering 

Samarbeid er en viktig del av hverdagen i mange bibliotek, og vi spår at samarbeid i ulike former bare kommer til å blir viktigere i tiden fremover. Samarbeid skjer innad i bibliotekene, mellom bibliotekene og mellom biblioteket og ulike eksterne partnere. I alle disse ulike samarbeidene er tillit uhyre viktig. Mange samarbeid i biblioteket bygger på deltakernes ulike bakgrunn og styrker, og kommer best frem der tillit ligger i bunn av samarbeidet.

Eksempler på tverrfagligehet

Tverrfaglegheit er løfta fram som eit middel for å stimulere til innovasjon og kunnskapsutvikling i både styringsdokument og festtalar. Program og kurs blir kalla tverrfaglege for å framheve dette poenget. Får dette konsekvensar for bibliotekarens undervisning?

Integrasjon i faglege kontekstar er ein føresetnad for god læring og har vore ein av grunnane til at bibliotekarar jobbar utretteleg for å få undervisning inn i ein sterkare fagleg samanheng [LENKE: sjå x,y,z ]. I mange undervisningsinstitusjonar er bibliotekets undervisninga knytt til fag der til dømes oppgåveskriving er målet. Då får undervisning ein kontekst, eller ramme som kjennes relevant ut for både bibliotekar og student. I arbeid med å knytte undervisninga til faglege kontekstar støttar bibliotekaren seg ofte på Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring – som jo er svært fagspesifikk. Mange bibliotekarar har spesialkompetanse innan eit gitt fagområde anten ved å ha ein formell bakgrunn,  eller at ein har opparbeider seg kompetanse gjennom å vere knytt til visse fagområde over tid og med det vere medlem i eit praksisfellesskap.

Når undervisninga er meir tverrfagleg kan dette bli utfordra. Då skal det fagspesifikke erstattast med tverrfaglege problemstillingar. Sterke fagspesifikke praksisar må tilpassast kvarandre (Gullbekk, 2016) og med det vert praksis endra.

 Det finnes ingen streng og allment akseptert definisjon på kva tverrfaglegheit er og i mange strategiske dokument blir dette framstilt nok så vagt og implisitt. I Bøyum et al. (2017) vert ulike forståingar for kva som ligg i dette omgrepet presentert. Desse er illustrert ved hjelp den vertikale aksen i modellen (lenke?). I det eine ytterpunktet ser vi at når fag vert handsama som likestilte, fagspesifikke kurs er undervisninga fleirfagleg. Her vil både student, bibliotekar og undervisar opptre som ekspertar frå ulike fagområde. I det andre ytterpunktet  er det full integrasjon mellom faga som inngår i undervisninga. I praksis vil det vere ulike gradar av integrasjon og samspel mellom dei fag som inngår og difor vil tverrfaglegheit variere mellom ytterpunkta noko vi finn støtte på i Apostels definisjon (sitert i Madsen, 2012, s. 3);

[…] an adjective describing the interaction among two or more different disciplines.

This interaction may range from simple communication of ideas to the mutual integration

of organizing concepts, methodology, procedures, epistemology, terminology,

data, and organization of research and education in a fairly large field ({Citation},

1972, s. 25–26).

Er målet total integrasjon mellom fag, altså tverrfaglegheit krev dette ein stor grad av openheit mot andre sine praksisar og verdsetjing av deira metodar, strategiar og teoriar. Dette vert av B. Wenger-Trayner og E. Wenger-Trayner (2014) kalla å krysse grenser mellom praksislandsskap. På denne måten vert nye praksisar danna, det vil seie, nye normer og delte forståingar for kva som er gyldig kunnskap innan dette nye tverrfaglege emnet.

I modellen ser vi altså at målet med tverrfaglegheit får følger for bibliotekets undervisning. Om undervisninga legg til rette for fleirfagleg innsats frå lærar og bibliotekar er det enkelt. Ein kan bidra med sin ekspertise inn til grenser mot andre fagområde og då overlate det til ein annan ekspert. Fagreferenten i biologi kan bidra med sin spesifikke kunnskap om informasjonsressursar og diskutere informasjonsbehov ut frå denne konteksten. Så kan sosiologen overta og presentere kjelder innan sine område. I ein tverrfagleg kontekst vil ein i større grad kjenne til fleire fagområde og med det terminologi, informasjonsressursar mm og i tillegg bidra inn i ein diskusjon om kva som er mest relevant i ein gitt tverrfagleg kontekst.

Bibliotekarens rettleiings- og undervisningspraksis vert utfordra på ein ny måte, då «evnen til å tenke tverrfaglig er et helt nytt mindset […] både for dem som studerer, dem som forsker, og dem som jobber i biblioteket» (Bøyum et al, 2017, s. 135). I artikkelen vert realismen i det idealet som ligg i tverrfaglegheit diskutert.  Dei konkludere med at i den meir ekstreme forma er dette noko urimeleg. Det er likevel viktig å minne om at forfattarane ikkje peiker på at dette er bibliotekarens ansvar åleine, men at det å gje god undervisning og rettleiing når faggrenser opnast må vere eit kollektivt ansvar.