Pedagogisk teori og læringssyn: noen hovedretninger

I denne bolken av kurset får du en introduksjon til fem ulike læringsteorier som fremsetter ulike mekanismer og betingelser for læring. Disse er:

• Behavioristisk teori
• Kognitiv teori
• Konstruktivisme
• Sosiokulturell teori
• Kritisk og feministisk pedagogikk

Det er ikke nødvendigvis slik at én læringsteori er bedre enn en annen. Ofte er det situasjonsbestemt hvilke valg vi gjør som undervisere, og hvilke læringsteorier vi tar med som styrende for planleggingen av undervisningen. Innsikt i læringsteorier gir derfor bedre innsikt i våre egne valg som undervisere.

Behaviorismen

Behaviorismen i informasjonskompetanse

Det behavioristiske perspektivet fokuserer på evner og ferdigheter en person har og kan bevise at han eller hun besitter. I flere av de påfølgende standardene og modellene for informasjonskompetanse er det behavioristiske perspektivet fremtredende. Det behavioristiske perspektivet fremhever det normative innen informasjonskompetanse. Det snakkes om informasjonskompetanseindikatorer, målbare enheter og overførbare ferdigheter. Flere av de tidligste definisjonene vi har om informasjonskompetanse bar preg av et behavioristisk syn på læring. 

To be information literate, a person must be able to recognize when information is needed and have the ability to locate, evaluate, and use effectively the needed information. (American library association, 1989)

Her ser vi tydelig at fokuset er på utvikling av ferdigheter. Denne definisjonen av informasjonskompetanse var lenge den eneste, eller en av de få, definisjoner som var viden kjent og brukt. Videre i den rapporten (American library association, 1989) som definisjonen er hentet fra er det lagt vekt på at informasjonskompetanse er vesentlig for livslang læring «because they can always find the information needed for any task or decision at hand» (tredje avsnitt). Her legges det altså opp til at det skal utvikles ferdigheter som skal kunne overføres til enhver situasjon senere. 

Pilerot og Hedman (2009) peker på at dette ikke er helt uproblematisk. Er informasjonskompetanse overførbar? spør forfatterne. Er informasjonskompetanse en «ting» som kan flyttes med på lasset til ethvert fagområde og enhver situasjon? [bidra i diskusjonsfeltet]

Konstruktivismen

Et overblikk

Konstruktivismen stiller spørsmål om hva kunnskap egentlig er. I motsetning til behavioristisk perspektiv, er konstruktivistene opptatt av at kunnskap ikke bare «er der ute» som noe som kan høstes, men at kunnskapen er i hver enkelt individ. John Dewey ble kjent for utrykket «learning by doing», men dette er en forenkling av hva Dewey egentlig sa. Deweys opprinnelige sitat var «To learn by knowing, and to know by doing», noe som understreker behovet for å se kunnskap og handling i sammenheng. Refleksjon og resonnement er viktige elementer i denne prosessen (Lyngsnes og Rismark, 2020). Denne sammenhengen mellom å la elevene skape sine egne erfaringer og reflektere rundt det er et eksempel på hovedtesen for konstruktivismen. Kunnskap skapes gjennom aktivitet. Individet erfarer og kobler sine erfaringer med den kunnskapen han eller hun allerede besitter. Det finnes flere retninger innen konstruktivisme, men de mest kjente er kognitiv konstruktivisme, der Jean Piaget er den mest kjente teoretikeren, og sosialkonstruktivisme, der Lev Vygotskij var ledende. Sistnevnte blir likevel mest forbundet med sosialkulturell læringsteori, noe som regnes som en egen teori. 

Denne siden (engelsk) forklarer konstruktivisme godt – med eksempler. 

Eksempel på bruk i praksis

Hvordan bruker vi konstruktivismen som prinsipp i undervisningen vår? Enkelt sagt må vi legge til rette for at studentene selv kan skape egen kunnskap ved aktivitet som leder til erfaringer. 

Når vi legger til rette for studentaktivitet gjelder det å gjøre oppgavene fleksible nok til at studentene kan skape seg erfaring uavhengig av forkunnskaper. 

Eksempler på oppgaver vi kan bruke som legger til rette for læring i henhold til konstruktivistiske ideer: 

• Øvinger (f.eks. i søk, kritisk tenking, kildekritikk osv) der studentene må ta en aktiv rolle
• Diskusjonsgrupper (f.eks. be studentene lese en artikkel eller debattinnlegg e.l. og be dem diskutere argumentasjonen, metodene brukt, hvordan det henger sammen med det overordnede temaet, som for eksempel den oppgaven de jobber med i emnet)

Sosiokulturell teori

Et overblikk

Et sosiokulturelt læringssyn betyr at vi ser på læring som en prosess som foregår i samspill med andre. En av de mest kjente teoretikerne innen dette feltet er Lev Vygotskij. Han mente at læring er avhengig av historiske og kulturelle forutsetninger. For at individet skal lære, må det skje i samspill med fellesskapet og kulturen, og språket er det viktigste verktøyet i verktøykassen. 

Vygotskij ble blant annet kjent for noe han kalte «den proksimale utviklingssonen», eller «den nærmeste utviklingssonen» som den også kalles. Det betegner en sone som ligger utenfor det eleven eller studenten klarer å lære seg selv men innenfor det eleven/studenten ikke klarer å lære seg, selv med hjelp. Den nærmeste utviklingssonen er altså det som eleven/studenten kan lære seg hvis han eller hun får hjelp. 

En annen kjent skikkelse innen denne retningen var den amerikanske utdanningsfilosofen John Dewey. I 1899 skapte han furore med pamfletten «The School and Society» der han forklarte at skolens daværende modell, med elever som satt på rader og pugget og fremførte tekster, var antikvert (Gibbon, 2019). Skolen må være aktiv, ikke passiv, skrev han, og han insisterte på at barn måtte ha praksisorienterte oppgaver. Senere ble teoriene hans forkortet til slagordet «Learning by doing» (Å lære ved å gjøre) som motsats til «Learning by listening» (Å lære ved å høre).

Sosiokulturelle teorier har også inspirert mange andre aspekter og læringsformer. Blant annet har teorien og metoden om praksisfellesskaper («communities of practice») som ble utviklet av Lave og Wenger (1991) og Wenger (1998). Praksisfellesskaper består av folk som deler verdier eller en bestemt interesse og de bidrar inn i fellesskapet med sin ekspertise for å forbedre sin kunnskap. 

Eksempel på bruk i praksis

Hva betyr det å bruke sosiokulturell teori i vår praksis som undervisningsbibliotekarer? Som nevnt innebærer et sosiokulturelt læringssyn å tenke på utvikling av kunnskap som noe som individet gjør i samhandling med fellesskapet. Den proksimale utviklingssonen, hvor kunnskapsutvikling skjer ved hjelp av en «more knowledgeable other» (som Vygotskij kalte det), er altså det som ligger utenfor det individet klarer å tilegne seg selv. I en undervisningssituasjon, hvor undervisningsbibliotekaren innehar rollen som «the more knowledgeable other», er det likevel viktig å tilrettelegge for at studentene skal få utforske den nærmeste utviklingssonen. 

Hvordan ser vi på informasjonskompetanse med et sosiokulturelt perspektiv? Informasjonskompetanse er, som all annen kompetanse og kunnskap, noe som bør utvikles i fellesskap med andre, hvis vi har et sosiokulturelt perspektiv på læring. Det betyr at du som underviser bør legge til rette for at studentene kan utforske informasjonskompetanse selv og sammen med medstudenter. I praksis er det ikke alltid så lett å få det til i den begrensede tiden vi har med studentene, men du kan samarbeide med læreren om å legge til rette oppgaver som gjør at studentene kan jobbe med det over tid. 

Noen nøkkelord på hvordan du kan legge det opp er altså å la studentene jobbe i grupper, gjerne der studentene har litt ulikt kunnskapsgrunnlag (samarbeid med faglærer), at du veileder mer og underviser mindre («more knowledgable other») for å gi studentene sjansen til å utvikle sin kunnskap selv. 

Kognitiv perspektiv på læring

Kognitivisme er basert på at mennesker er nysgjerrige. De ønsker å lære, og de ønsker å sette ny kunnskap i system. Indre motivasjon og aktiv deltaking sees på som grunnleggende for læring. I de følgende tre videoene du finner her kan du lære mer om et kognitivt perspektiv på læring.

Critical pedagogy og feministisk pedagogikk

Paulo Freire og kritisk pedagogikk

«Critical pedagogy» – Paulo Freire

Paulo Freire var en brasiliansk pedagog som fikk sitt store, internasjonale gjennombrudd med boken «De undertryktes pedagogikk» (oversatt til norsk i 1974). Freire (2000) hadde store motforestillinger mot det han kalte «the banking model of teaching», altså ideen om at vi som lærere fyller på studentene med kunnskap. I Norge har vi ofte kalt dette for «tomme flasker pedagogikk». Dette synet på undervisning og læring forestiller seg altså at elever og studenter er som tomme flasker som er klare til å bli fylt med innhold. Læreren foreleser, studentene hører og leser og så blir de sakte, men sikkert ikke tomme flasker mer. Studentene ses som passive mottakere av informasjon. Det er nok få lærere som i dag mener at dette fortsatt er riktig, men undervisningen er ofte fortsatt preget av filosofien bak. Den typiske forelesningen er senderstyrt og basert på tanken om at foreleseren er den som har noe å formidle. 

Undersøkelsene til Donald Bligh (1998) viste at forelesningene har en viss effekt for å overføre informasjon, men ikke mer effekt enn om studentene ser en video, leser en tekst, bruker Wikipedia og liknende. Videre fant Bligh at forelesningene er ikke særlig egnet for å endre verdier eller oppfatninger, og er mindre effektive for kritisk tenkning enn det f.eks. diskusjon er. Dette er et prinsipp innen kritisk pedagogikk. Studentene må delta i læringen, få bruke sin erfaring, være samfunnsengasjerte og delta i aktivisme, mente Freire. Kritisk pedagogikk har som mål å skape studenter som kan gjenkjenne maktforhold, aktivt motstå sosial undertrykkelse og utnyttelse, og har evnen til å foreta seg noe konstruktivt. Dermed er kritisk pedagogikk i mot klassiske forelesninger, utenatlæring/pugging og prøver som utgangspunkt for læring. En sentral idé er at studenter og lærere skal ha et mer likeverdig forhold basert på respekt og at kunnskap utvikles på mange arenaer og av mange parter. 

Feministisk pedagogikk 

Feministisk pedaogogikk er nært beslektet med kritisk pedagogikk og handler om å redusere eller utjevne maktbalansen i utdanning. Feministisk pedagogikk er opptatt av sosial rettferdighet og ser på utdanning som verktøy for sosial endring. Et viktig poeng er også å gjøre studentene i stand til å avsløre og sette fokus på alle former for marginalisering, som fremmedfrykt, rasisme, klasseinndelingen, sjåvinisme osv. Crabtree, Sapp og Licona (2009), (som sitert i Maria Accardi (2013)) hevder at feministisk pedagogikk handler om «[…] reexamination and reimagining what happens in a classroom» (s. 28). 

I både kritisk pedagogikk og feministisk pedagogikk er viktige nøkkelord: reflektiv praksis, kritisk tenking, personlig og fellesskapelig bemyndigelse («empowerment»), omdistribusjon av makt i klasserommet og aktivt engasjement. Tradisjonelt var klasseromsstrukturen orientert rundt læreren. Læreren hadde makt og autoritet gjennom dennes kunnskap og erfaring. Innen feministisk pedagogikk tenker man at makten må fordeles bedre, gjennom anerkjennelse av studentenes erfaringer og perspektiver, kunnskap og behov. Studentene må derfor ha en rolle i klasseromsbeslutninger som fastsettelse av pensum, aktiviteter osv. 

Hva betyr dette i praksis?

Læreren må gi fra seg litt makt i klasserommet, og heller tilby muligheter for kritisk tenkning, refleksjon og utvikling av egen stemme og selvbilde. Dette kan f.eks. gjøres ved at studentene får dele av sin erfaring og prøve å finne fellestrekk med hverandre. Det kan være at studentene selv får definere spørsmål og problemstillinger når de skal skrive oppgaver slik at de kan velge noe de er skikkelig interesserte i. Det kan være at vi kan bruke eksempler når vi underviser i søk som bidrar til å sette søkelys på problemstillinger som kan være av interesse for studentene, f.eks. noe som arbeidsforhold i en profesjon, et tema som berører sosial rettferdighet, en kampanje eller noe fra nyhetene, studentpolitikk, marginaliserte grupper i akademia eller samfunnet forøvrig. Studentene kan få i oppgave å skrive refleksjonsnotater, eller bedrive «journalling», eller medstudentvurdering. Det viktige er å legge til rette for at studentene kan utforske noe de er interessert i, diskutere og reflektere, og at de kan bruke sin egen erfaring. 

Oppsummering

I denne første innledningen har du fått et lite overblikk over noen av de mest kjente pedagogiske teoriene. Mange av modellene vi nå skal se nærmere på har sitt teoretiske opphav i disse teoriene. De pedagogiske teoriene er nært beslektet med psykologiske teorier, og det er ikke tilfeldig at mange av teoretikerne vi har snakket om her også hadde bakgrunn i psykologi. Hvordan vi lærer må selvfølgelig ligge til grunn for hvordan vi underviser, og dette er temaer som man har vært opptatt av siden tidenes morgen. De gamle grekerne, som Sokrates, Platon og Aristoteles var opptatt av hvordan vi lærer, hvilken rolle samfunnet og foreldrene har i danningsprosessen og behovet for lek i læring. Selv om det ikke er én enhetlig teori som dekker alle aspekter ved hjernens utvikling, læring, lek og samhandling, så kan teoriene gi deg et utgangspunkt for hvordan du selv tenker om undervisning og læring.