De fleste av undervisere i bibliotek må forholde seg til faglærere. Dette er et felt som ikke alltid er helt ukomplisert. Det er skrevet veldig mye om dette, og det refereres til noen utvalgte bøker og artikler på feltet under.
Det er vanskelig å dekke alle muligheter og utfordringer som kan oppstå i samarbeidet, men det er gjort forsøk på å berøre noen spesielt viktige temaer som:
I denne modulen vil du også få høre fra noen som har erfaring som undervisere, og forhåpentligvis vil du synes det er interessant å lese og høre om hva disse underviserne har fått til og hva som ikke har gått så bra. Vi kaller den delen for «Historier fra virkeligheten». Tanken er at du kan reflektere litt rundt andres anekdoter og se hvordan det passer inn i din egen erfaring.
Lydfil Historier fra virkeligheten
Referanser nevnt i lydfilen:
Buchanan, H. E., & McDonough, B. (2014). The one-shot library instruction survival guide. ALA Editions.
Seeber, K. (2019, 16. desember). Colleagues. kevinseeber.com. https://kevinseeber.com/blog/colleagues/
Artikkelen fra Moran belyser at det ikke alltid er så lett å samarbeide (Moran, 2019). Min egen praksis er slik: Når faglærere bestiller undervisning, prøver jeg alltid å komme i dialog og finne ut hva de egentlig er ute etter. Etter hvert har jeg blitt flinkere til å starte en faglig diskusjon og ikke bare godta det som blir bestilt. Noen blir overrasket da, men alt i alt blir det tatt opp positivt. Det kan f. eks. resultere i at undervisningen får en annen faglig retning enn det faglærer så for seg i utgangspunktet, eller at vi flytter undervisningen i tid fordi det da vil passe bedre faglig sett.
Min erfaring er også at samarbeidet blir lettere når man har blitt litt bedre kjent. Da er det ofte mulig å videreutvikle konseptet sammen og gjøre det enda bedre. Faglærerne tar sjeldent initiativ til videreutvikling, men de er gjerne med på det hvis jeg foreslår noe.
Referanse:
Samarbeid – sett frå lærarens synsvinkel
Samarbeid med undervisningspersonale vert sett på som avgjerande for å få lagt til rette for at bibliotekets undervisning skal komme på riktig tidspunkt og opplevast som relevant for studentane. I mykje av litteraturen vert det slått fast at initiativ til dette samarbeidet ofte vert opp til bibliotekaren å initiere. Undervinsinspersonalet vert ofte opplevd som litt motvillige. Som undervisande bibliotekar var dette noko eg kjende på mange gonger. Opp gjennom åra hadde eg mange faste samarbeidspartnarar der vi hadde faste møter og opplegg gjennom studieåret. Men undervisningsprogram endrar seg og med det nye samarbeidspartnarar.
Lærarens ståstad
Etter 25 år i sektoren begynte eg som lektor. Då fekk eg erfaring med å sitje på den andre sida. Eg og ein kollega starta eit samarbeid med ein bibliotekar, eit samarbeid som gjekk veldig bra over nokre år. Brått fekk vi tildelt ein ny bibliotekar. Dette fekk meg til å tenkje over av at her var det noko som mangla. Bibliotekaren kunne sine ting, det var ikkje det. Men eg hadde ei underleg kjensle av at dette samarbeidet var på bibliotekets premissar. Det var ingen dialog om dette i forkant, heller ikkje spørsmål om kva vi ville, kva kompetanse trengde vi i vårt fag og om vi ville ha ein bibliotekar med ein annan kompetanse. Då kjende eg litt på dette med motstand – at her var det noko som var skeivt i samarbeidet. Skulle eg ta det sjølv, eller prøve å ta det opp?
Som undervisar er vi satt under eit strengt regime med læringsutbytteplanar og alltid for få timar til å presentere stoffet. I tillegg har vi midtveis- og sluttevalueringar som styrer noko av kvardagen. Det er ikkje vanskeleg å sjå at det å setje av ei økt der informasjonssøking, arbeid med informasjonsbehov og bruk av litteratur er tema vil vere nyttig. Men då må noko av stoffet ut. Korleis skal vi løyse dette?
Dilemma – bibliotekarens erfaring mot lærarens bestilling
Ein annan tanke slår meg er ei erfaring frå mi tid som undervisningsbibliotekar. Frå ein undervisar på eit erfaringsbasert masterprogram fekk eg eit tydeleg bestilling på å lage ei økt der studentane skulle lære å søke etter vitskaplege artiklar. Det var heilt greit. Men sidan eg kjende godt denne gruppa visste eg at dei ikkje kjende til BIBSYS. Når dei kom til skranka var dei opptekne av å finne tidlegare masteroppgåver, spesielt innan det programmet dei gjekk på. Eg la difor inn ei økt om dette, og studentane opplevde det som nyttig. Noko bestiller ikkje syntes noko om. Neste år fekk eg same bestilling og ny formaning om berre å presentere og lage øvingar til vitskaplege artiklar. Som den sjølvsikre bibliotekaren eg var førebudde nye BIBSYS-oppgåver. Denne gongen blei undervisaren med. Det var tydeleg at dette var å sikre at eg ikkje brukte tid på BIBSYS -noko eg ikkje gjorde. Eg opplevde det som veldig ubehageleg, men samstundes interessant korleis to yrkesgrupper såg ulikt på kva som var viktig. Dessverre fekk eg aldri diskutert dette, men det er liekvel ei interessant problemstilling. Kven veit best kva studentane trong opplæring i her?
Med begge desse historiane prøver eg å vise at både undervisar og bibliotekar står opp i ulike dilemma. Løysinga er sjølvsagt god dialog og gjensidig anarkjennelse av kvarandres kompetanse.
Det er få profesjoner som snakker mer om pedagogikk og didaktikk i disse dager enn i bibliotekprofesjonen – tro det eller ei! Det handler nok delvis om at det, historisk sett, er en relativ ny rolle for oss å være så involvert i undervisning. Norge er nok heller ikke spesielt langt fremme på dette feltet, dessverre. I USA for eksempel, har fagbibliotekarer en lengre tradisjon på dette området.
Det foregår mye utviklingsarbeid i Norge og ellers i verden på dette nå, og det er ikke mye vits i at vi sitter på hver vår tue og jobber med vårt. Denne ressursen i seg selv er et forsøk på å forene krefter. Å samarbeide med andre kan være både meningsfullt og ressurseffektivt. Vi linker også opp en del ressurser under her som kan være til inspirasjon.
Samarbeid med andre bibliotekarer er en helt sentral del av arbeidshverdagen og prosjektarbeid blir ofte valgt som den fortrukne arbeidsmetoden. Det å lykkes med prosjektarbeid handler i stor grad om å få en gruppe mennesker til å jobbe godt sammen. En gruppe som fungerer dårlig kan være ødeleggende både for kvaliteten på arbeidet og for fremgangen i prosjektet, og derfor har de mellommenneskelige relasjonene stor betydning. Samarbeid i grupper og relasjoner er likevel komplekst.
Tillit er særlig viktig, spesielt i grupper bestående av medlemmer med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse. Man bør bruke litt tid i oppstarten av et samarbeid til å avklare hvilke forventninger deltakerne har, både til seg selv, de andre deltakerne og til samarbeidet som helhet. Et grunntrekk ved mange samarbeid i bibliotekene er nettopp deltakernes ulike bakgrunn og erfaring. Dette er en styrke, men det er viktig å avklare roller slik at alle blir sett og kan bidra på en best mulig måte. Samtidig er det viktig å huske at tillitsbygging tar tid, og det finnes ikke noen snarveier til et velfungerende samarbeid. Man trenger tid til å bli kjent med de man skal samarbeide med og med oppgavene som skal løses.
Samarbeid i NTNU NVivo-gruppa og det virtuelle biblioteket
NTNU UB har seksjoner i tre byer med relativt store avstander seg i mellom (Trondheim, Gjøvik og Ålesund). Koronakrisen førte til mer samarbeid på tvers av byene og de ulike seksjonene. Dette samarbeidet tok form spesielt i Det Virtuelle Biblioteket (DVB) og NVivo undervisningen. DVB er det klart største av disse to, og tilbys daglig. Her kan studenter og ansatte koble seg på med Zoom og få hjelp og veiledning fra biblioteket (her har vi prøvd å legge oss tett opp til tradisjonelle skranketjenester). Det tilbys også en rekke kurs i DVB (Endnote, Zotero osv.). Vi endret NVivo-kursene vår fra tradisjonell klasseromsundervisning til digital undervisning. Her var det enkelt å samarbeide mellom Gjøvik, Trondheim og Ålesund. I tillegg til fordelen med kompetansedeling for oss som jobber i biblioteket, så kan vi med denne løsningen også tilby et bedre kurs til studenter og ansatte i de tre byene (+ andre byer hvis ønskelig).
Oppsummering
Samarbeid er en viktig del av hverdagen i mange bibliotek, og vi spår at samarbeid i ulike former bare kommer til å blir viktigere i tiden fremover. Samarbeid skjer innad i bibliotekene, mellom bibliotekene og mellom biblioteket og ulike eksterne partnere. I alle disse ulike samarbeidene er tillit uhyre viktig. Mange samarbeid i biblioteket bygger på deltakernes ulike bakgrunn og styrker, og kommer best frem der tillit ligger i bunn av samarbeidet.
Tverrfaglegheit er løfta fram som eit middel for å stimulere til innovasjon og kunnskapsutvikling i både styringsdokument og festtalar. Program og kurs blir kalla tverrfaglege for å framheve dette poenget. Får dette konsekvensar for bibliotekarens undervisning?
Integrasjon i faglege kontekstar er ein føresetnad for god læring og har vore ein av grunnane til at bibliotekarar jobbar utretteleg for å få undervisning inn i ein sterkare fagleg samanheng [LENKE: sjå x,y,z ]. I mange undervisningsinstitusjonar er bibliotekets undervisninga knytt til fag der til dømes oppgåveskriving er målet. Då får undervisning ein kontekst, eller ramme som kjennes relevant ut for både bibliotekar og student. I arbeid med å knytte undervisninga til faglege kontekstar støttar bibliotekaren seg ofte på Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring – som jo er svært fagspesifikk. Mange bibliotekarar har spesialkompetanse innan eit gitt fagområde anten ved å ha ein formell bakgrunn, eller at ein har opparbeider seg kompetanse gjennom å vere knytt til visse fagområde over tid og med det vere medlem i eit praksisfellesskap.
Når undervisninga er meir tverrfagleg kan dette bli utfordra. Då skal det fagspesifikke erstattast med tverrfaglege problemstillingar. Sterke fagspesifikke praksisar må tilpassast kvarandre (Gullbekk, 2016) og med det vert praksis endra.
Det finnes ingen streng og allment akseptert definisjon på kva tverrfaglegheit er og i mange strategiske dokument blir dette framstilt nok så vagt og implisitt. I Bøyum et al. (2017) vert ulike forståingar for kva som ligg i dette omgrepet presentert. Desse er illustrert ved hjelp den vertikale aksen i modellen (lenke?). I det eine ytterpunktet ser vi at når fag vert handsama som likestilte, fagspesifikke kurs er undervisninga fleirfagleg. Her vil både student, bibliotekar og undervisar opptre som ekspertar frå ulike fagområde. I det andre ytterpunktet er det full integrasjon mellom faga som inngår i undervisninga. I praksis vil det vere ulike gradar av integrasjon og samspel mellom dei fag som inngår og difor vil tverrfaglegheit variere mellom ytterpunkta noko vi finn støtte på i Apostels definisjon (sitert i Madsen, 2012, s. 3);
[…] an adjective describing the interaction among two or more different disciplines.
This interaction may range from simple communication of ideas to the mutual integration
of organizing concepts, methodology, procedures, epistemology, terminology,
data, and organization of research and education in a fairly large field ({Citation},
1972, s. 25–26).
Er målet total integrasjon mellom fag, altså tverrfaglegheit krev dette ein stor grad av openheit mot andre sine praksisar og verdsetjing av deira metodar, strategiar og teoriar. Dette vert av B. Wenger-Trayner og E. Wenger-Trayner (2014) kalla å krysse grenser mellom praksislandsskap. På denne måten vert nye praksisar danna, det vil seie, nye normer og delte forståingar for kva som er gyldig kunnskap innan dette nye tverrfaglege emnet.
I modellen ser vi altså at målet med tverrfaglegheit får følger for bibliotekets undervisning. Om undervisninga legg til rette for fleirfagleg innsats frå lærar og bibliotekar er det enkelt. Ein kan bidra med sin ekspertise inn til grenser mot andre fagområde og då overlate det til ein annan ekspert. Fagreferenten i biologi kan bidra med sin spesifikke kunnskap om informasjonsressursar og diskutere informasjonsbehov ut frå denne konteksten. Så kan sosiologen overta og presentere kjelder innan sine område. I ein tverrfagleg kontekst vil ein i større grad kjenne til fleire fagområde og med det terminologi, informasjonsressursar mm og i tillegg bidra inn i ein diskusjon om kva som er mest relevant i ein gitt tverrfagleg kontekst.
Bibliotekarens rettleiings- og undervisningspraksis vert utfordra på ein ny måte, då «evnen til å tenke tverrfaglig er et helt nytt mindset […] både for dem som studerer, dem som forsker, og dem som jobber i biblioteket» (Bøyum et al, 2017, s. 135). I artikkelen vert realismen i det idealet som ligg i tverrfaglegheit diskutert. Dei konkludere med at i den meir ekstreme forma er dette noko urimeleg. Det er likevel viktig å minne om at forfattarane ikkje peiker på at dette er bibliotekarens ansvar åleine, men at det å gje god undervisning og rettleiing når faggrenser opnast må vere eit kollektivt ansvar.
Litteratur
Apostel, L.R. (1972). Interdisciplinarity Problems of Teaching and Research in Universities. Paris: Organisation for Economic Co-operation and Development.
Bøyum, I., Gullbekk, E., & Byström, K. (2017). «Et helt nytt ‘mindset’»?: Informasjonskompetanse og tverrfaglighet i bibliotekenes undervisningsoppdrag. I A. Andersen, Larsen, C. Fagerli, & I. Straume (Red.), Det åpne bibliotek: Forskningsbiblioteker i endring (s. 121–144). Cappelen Damm Akademisk
Gullbekk, E. (2016). Apt information literacy? A case of interdisciplinary scholarly communication. Journal of Documentation, 72(4). doi: http://dx.doi.org/10.1108/ JD-08-2015-0101
Madsen, D. (2012). Interdisciplinarity in the information field. Paper presentert på Proceedings of the American Society for Information Science and Technology
Wenger-Trayner, B., & Wenger-Trayner, E. (2014). Learning in Landscapes of Practice: A framework. I E. Wenger-Trayner, M. Fenton-O’Creevy, S. Hutchinson, C. Kubiak, & B. Wenger-Trayner (Red.), Learning in Landscapes of practice: Boundaries, identity, and knowledgeability in practice-based learning (s. 13–29). Routledge.