Er det noe å lære av den digitale formen i bibliotekenes formidling?

På Appelsinia litteraturfestival ser vi at høylesing er av stor verdi. Like fullt bør vi spørre oss, er det noe å lære av den digitale formen? Er det på tide at bibliotekene får sin Bibliosista?

I forbindelse med Bokåret 2019, reisten Kronprinsessen før sommeren på banen fra øst til vest i Oslo, for å møte forfattere og litteraturformidlere. På den måten ville hun være med å løfte frem god og viktig litteratur for de unge. Det er veldig fint. Litteraturen trenger fanebærere. Det var et innholdsrikt program hun presenterte, med både forfattere, slampoeter og rappere. I forbindelse med litteraturtoget, sa Kronprinsessen til NRK: «Jeg tror det er viktig at vi som foreldre og voksenpersoner prøver å inspirere ungdom til å lese litteratur om tema de er opptatt av».

Det er ikke vanskelig å være enig i at vi som voksne skal anerkjenne den litteraturen de unge leser, den tematikken de er opptatt av. På den annen side, jeg tror ikke voksne har særlig stor påvirkningskraft når det gjelder hva de unge skal lese. I alle fall ikke oss foreldre. De unge henter inspirasjon hos hverandre, og gjerne dem som er et år eller to eldre enn dem selv. De finner inspirasjon på sosiale medier som Instagram og Snapchat, på blogger og YouTube, og ikke minst i TV-spill og serier. Kort fortalt befinner barn og unge seg på digitale plattformer de fleste av døgnets 24 timer. Digitale medier appellerer voldsomt til de unge. Dette kan vi like eller mislike, men skal vi lykkes med å tilrettelegge for litteraturformidling overfor barn og unge må vi stille oss spørsmålet hva det er som gjør digitale plattformer så attraktive.

Se programmet til Appelsinia litteraturfestival her

Ifølge Hannah Aukland, stipendiat ved OsloMet, er noe av grunnen til at de unge velger den digitale plattformen, det visuelle universet man finner der, og at de ønsker å ‘tilegne seg fortellingen så fort som mulig. Persepsjonen av bilder går raskere enn å lese en tekst’. Å lese en vanlig tekst er en langsom aktivitet. Det tar tid, og nettopp det skaper utfordringer for de unge som ønsker at ting skal gå raskt. Hvis jeg har skjønt Aukland riktig, stiller hun blant annet spørsmålet «hvordan få teksten så effektiv at den faktisk holder på leseren?» i sitt doktorgradsarbeid. Det er en utfordring først og fremst for dem som skriver og/eller tegner, men i neste omgang også for dem som legger til rette for god litteraturformidling.

En annen utfordring er at de unge ønsker «produkter som bedre utnytter teknologiens muligheter til dialog». (Leserinnlegg i Dagsavisen, av Kristin Ørjasæther (direktør Norsk Barnebokinstitutt) og Anne Skaret (PhD, Norsk Barnebokinstitutt). De unge ønsker dialog, de ønsker å være aktive deltagere i en historie, ikke bare ‘passive’ mottakere av en fiks ferdig fortelling. Det er typisk for spillene som de unge bruker tid på. Et annet eksempel er serien SKAM, der så vi hvordan de unge tok i bruk sosiale medier i serien, men også utenfor serien. Seriens forfatter og produsent skapte en fiksjonsrealisme som trigget ikke bare de unge, men også de voksne, viste det seg. Det er denne deltagerkulturen som viser seg å være et suksesskriterium for levende digitale formidlingsarenaer.

I Skien lager vi Appelsinia litteraturfestival for nærmere 4000 barn og unge i september. I all hovedsak formidler forfatterne fra boka, av og til i samspill med illustratør, eller alene. Norge har noen av verdens beste barne- og ungdomsbokforfattere, det er kvalitet fra perm til perm. Det er ikke der skoen trykker. På festivalen har vi opplevd en rekke genuine formidlingssituasjoner, der høytlesning med innlevelse er eneste virkemiddel. Det virker ekstremt godt på de unge, og er av stor verdi.
Like fullt bør vi spørre oss om det er noe å lære av det digitale uttrykket, den digitale formen? Selvsagt er det det. Vi kan helt sikkert være mer på hugget, formidle mer via sosiale medier enn det vi gjør i dag. Kanskje kunne bibliotekene hatt en Bibliosista? En som er ekspert på å formidle bokas innhold kjapt og enkelt på Snap og Insta, for på den måten komme direkte til de unge, via en skjerm. Bibliosista kunne ta utgangspunkt i et tema, i plotet, i karakterer og så videre. Slik lager vi en forbindelse mellom form og innhold som passer de unge, og slik oppretter vi en dialog. Det kan i beste fall skape nysgjerrighet for boka. På Appelsina sier vi ja til høytlesing! Og ja til digital framsnakk av boka!

I år har vi engasjert en ekspertgruppe av ungdommer til Appelsinia, som har gitt oss råd om hva og hvordan. Det lytter vi til så langt det lar seg gjøre. Vi har merket oss at de ønsker seg en festival som er variert og kul og at det må være rom for dialog.
Nytt i år er Appelsina UNG med egen festivalpark. Her blir det drop in-formidlinger hvor ungdommen selv velger den forfatteren de vil møte. Det blir også workshops, konserter og kule kokker. Vi er på gli i Skien synes vi, men det er fortsatt ikke mulig å chatte med de litterære karakterene, ei heller se dem på storskjerm –  enn så lenge. I forbindelse med Bokåret 2019, reisten Kronprinsessen før sommeren på banen fra øst til vest i Oslo, for å møte forfattere og litteraturformidlere. På den måten ville hun være med å løfte frem god og viktig litteratur for de unge. Det er veldig fint. Litteraturen trenger fanebærere. Det var et innholdsrikt program hun presenterte, med både forfattere, slampoeter og rappere. I forbindelse med litteraturtoget, sa Kronprinsessen til NRK: «Jeg tror det er viktig at vi som foreldre og voksenpersoner prøver å inspirere ungdom til å lese litteratur om tema de er opptatt av». Det er ikke vanskelig å være enig i at vi som voksne skal anerkjenne den litteraturen de unge leser, den tematikken de er opptatt av. På den annen side, jeg tror ikke voksne har særlig stor påvirkningskraft når det gjelder hva de unge skal lese. I alle fall ikke oss foreldre. De unge henter inspirasjon hos hverandre, og gjerne dem som er et år eller to eldre enn dem selv. De finner inspirasjon på sosiale medier som Instagram og Snapchat, på blogger og YouTube, og ikke minst i TV-spill og serier. Kort fortalt befinner barn og unge seg på digitale plattformer de fleste av døgnets 24 timer. Digitale medier appellerer voldsomt til de unge. Dette kan vi like eller mislike, men skal vi lykkes med å tilrettelegge for litteraturformidling overfor barn og unge må vi stille oss spørsmålet hva det er som gjør digitale plattformer så attraktive.

Se programmet til Appelsinia litteraturfestival her

Ifølge Hannah Aukland, stipendiat ved OsloMet, er noe av grunnen til at de unge velger den digitale plattformen, det visuelle universet man finner der, og at de ønsker å ‘tilegne seg fortellingen så fort som mulig. Persepsjonen av bilder går raskere enn å lese en tekst’. Å lese en vanlig tekst er en langsom aktivitet. Det tar tid, og nettopp det skaper utfordringer for de unge som ønsker at ting skal gå raskt. Hvis jeg har skjønt Aukland riktig, stiller hun blant annet spørsmålet «hvordan få teksten så effektiv at den faktisk holder på leseren?» i sitt doktorgradsarbeid. Det er en utfordring først og fremst for dem som skriver og/eller tegner, men i neste omgang også for dem som legger til rette for god litteraturformidling.

En annen utfordring er at de unge ønsker «produkter som bedre utnytter teknologiens muligheter til dialog». (Leserinnlegg i Dagsavisen, av Kristin Ørjasæther (direktør Norsk Barnebokinstitutt) og Anne Skaret (PhD, Norsk Barnebokinstitutt). De unge ønsker dialog, de ønsker å være aktive deltagere i en historie, ikke bare ‘passive’ mottakere av en fiks ferdig fortelling. Det er typisk for spillene som de unge bruker tid på. Et annet eksempel er serien SKAM, der så vi hvordan de unge tok i bruk sosiale medier i serien, men også utenfor serien. Seriens forfatter og produsent skapte en fiksjonsrealisme som trigget ikke bare de unge, men også de voksne, viste det seg. Det er denne deltagerkulturen som viser seg å være et suksesskriterium for levende digitale formidlingsarenaer.

I Skien lager vi Appelsinia litteraturfestival for nærmere 4000 barn og unge i september. I all hovedsak formidler forfatterne fra boka, av og til i samspill med illustratør, eller alene. Norge har noen av verdens beste barne- og ungdomsbokforfattere, det er kvalitet fra perm til perm. Det er ikke der skoen trykker. På festivalen har vi opplevd en rekke genuine formidlingssituasjoner, der høytlesning med innlevelse er eneste virkemiddel. Det virker ekstremt godt på de unge, og er av stor verdi.
Like fullt bør vi spørre oss om det er noe å lære av det digitale uttrykket, den digitale formen? Selvsagt er det det. Vi kan helt sikkert være mer på hugget, formidle mer via sosiale medier enn det vi gjør i dag. Kanskje kunne bibliotekene hatt en Bibliosista? En som er ekspert på å formidle bokas innhold kjapt og enkelt på Snap og Insta, for på den måten komme direkte til de unge, via en skjerm. Bibliosista kunne ta utgangspunkt i et tema, i plotet, i karakterer og så videre. Slik lager vi en forbindelse mellom form og innhold som passer de unge, og slik oppretter vi en dialog. Det kan i beste fall skape nysgjerrighet for boka. På Appelsina sier vi ja til høytlesing! Og ja til digital framsnakk av boka!

I år har vi engasjert en ekspertgruppe av ungdommer til Appelsinia, som har gitt oss råd om hva og hvordan. Det lytter vi til så langt det lar seg gjøre. Vi har merket oss at de ønsker seg en festival som er variert og kul og at det må være rom for dialog.
Nytt i år er Appelsina UNG med egen festivalpark. Her blir det drop in-formidlinger hvor ungdommen selv velger den forfatteren de vil møte. Det blir også workshops, konserter og kule kokker. Vi er på gli i Skien synes vi, men det er fortsatt ikke mulig å chatte med de litterære karakterene, ei heller se dem på storskjerm –  enn så lenge.