Et felles språk for formidling – og lesing?
Hva om vi kan ta lesersørvis et skritt videre, og gjøre formidlingsspråket kjent også for skoleelever?
Lesersørvis er en formidlingsmetode som etter hvert har fått stor oppslutning i bibliotekmiljøet. Det kan handle om at dette er en kompetanse som har vært etterlyst og ønsket lenge. En ting er å formidle bøker man har lest selv, eller kjenner godt til, men hvordan sørger vi for å formidle mangfoldet i samlingene? Hvordan går vi fram for å finne litteratur som oppleves relevant for den enkelte leser, også de leserne som leser noe helt annet enn oss selv? Det er her lesersørvis gjør seg gjeldene.
I Danmark startet i år et lengre kompetanseforløp knyttet til lesersørvis. Jeg ble invitert til åpningen for å snakke om norske erfaringer. I forkant ble det sendt ut en undersøkelse, hvor jeg fikk svar fra 140 bibliotekansatte. Jeg brukte undersøkelsen og tilbakemeldinger jeg har fått underveis i lesersørvisprosjektet, for å si noe om bruken og mottagelsen av lesersørvis i miljøet. En av erfaringene som jeg trakk fram, ønsker jeg å dele også her. Det handler om et felles fagspråk for formidling og leseveiledning.
Det kan virke som om bibliotekmiljøet har savnet et felles språk for å snakke om bøker og leseopplevelser. Et språk som gjør det mulig å uttrykke hvorfor en bok vil kunne passe til en leser, og kanskje ikke til en annen. Lesersørvismetoden bidrar med et slikt språk, og gjør det enklere for personalet å jobbe sammen om formidlingen. Det blir lettere å utnytte hverandres erfaringer og kompetanse, og språket er med på å profesjonalisere formidlingstilbudene.
Lesersørvis og skolebibliotek
Den nye bibliotekstrategien legger opp til økt samarbeid mellom skolebibliotek og folkebibliotek. Lesersørvis spiller en viktig rolle også for skolebibliotekene. Her er lånerne erstattet med elever, men de er like mye lesere som trenger leseveiledning for å finne bøker som passer for seg. Det er naturlig å tenke at et samarbeid knyttet til kompetanse- og erfaringsutveksling rundt lesersørvis er aktuelt, men det er en tanke til som dukker opp, og som er enda mer spennende: Hva om vi kan ta lesersørvis et skritt videre, og gjøre formidlingsspråket kjent også for elevene?
Denne uken ser Klassekampen på hvordan det står til med lesingen i Norge i Bokåret 2019. Så langt har det vært flest bekymringsmeldinger knyttet til unges lesing. Forfatter Bjørn Sortland hevder at dagens barn sliter med teksttunge bøker, og skoleforsker Marte Blikstad-Balas mener skolene må legge til rette for lesing av hele romaner. Dette faller sammen med en økende trend vi ser i Danmark, hvor det er flere skoler som har innført obligatorisk lystlesing.
Det å hjelpe elevene til å finne gode leseopplevelser er viktig i en tid hvor boka må kjempe for oppmerksomheten. Hvis vi kan bidra til at elevene blir bevisst hva som gjør at en bok fenger, eller ikke fenger, vil vi gi dem et språk som gjør det lettere å finne fram til bøker de vil ha glede av.
Det burde finnes mange måter å tilnærme seg dette praktisk, men jeg har lyst til å trekke fram et prosjekt fra Nesbru skole, hvor skolebibliotekarene Anette Prøis Fearnley og Donna Louise Dolva har brukt lesersørvismetoden i tiltaket Bok på pulten. Her er målet at elevene leser i en halv time hver dag i seks uker. Når Fearnley og Dolva presenterer bøker for klassene, ber de elevene om å ha sin favorittbok, film eller serie i tankene. Deretter ber de elevene tenke på hvorfor de liker akkurat denne boka eller filmen, og lytte etter lignende faktorer i bøkene som blir presentert.
Det ligger et stort potensial i å inkludere elevene i lesersørvisspråket, og med det bidra til at elevene får et bevisst forhold til egne lesevaner og preferanser. Kanskje er det til og med mulig å tenke at det å skape bevisste lesere på sikt kan bidra til å gi elevene bedre leseferdigheter?
Hva nå?
Lesersørvismetoden gir den enkelte bibliotekansatte et språk for å veilede lesere på biblioteket, men det er klart at språket blir sterkere hvis det er flere i fagmiljøet som bruker det. Nå har Deichman besluttet å kurse alle sine ansatte med publikumskontakt i metoden. Tilsvarende er det små og store bibliotek som har tatt lesersørvismetoden i bruk, både i møte med leserne, og for å systematisere intern kompetanseheving og deling av bokkunnskaper.
Fylkesbiblioteket i Akershus jobber i dag med å utvikle et nettkurs i lesersørvis, som forhåpentligvis vil bidra til å gjøre metoden kjent for enda flere. Fra før ligger Sjangerskolen tilgjengelig som nettkurs på Bibliotekutvikling.no. Det blir også skrevet en masteroppgave som undersøker om lesersørvismetoden kan være et supplement for undervisningen i litteraturformidlingen på OsloMet.
I den nye bibliotekstrategien er det overordnede målet å nå ut til nye brukere, og formidling er fremhevet som et av bibliotekenes viktigste virkemidler. Det står: I strategiperioden skal det satses på å styrke bibliotekenes og bibliotekansattes arbeid med å formidle det store mangfoldet i bibliotekenes samlinger.
Lesere vil ikke etterspørre bøker de ikke har hørt om før, og derfor er leseveiledning og lesersørvis så viktig for å få formidlet mangfoldet i samlingene. Vi kan finne fram til den boka leserne ikke visste at de ville ha glede av, og vi kan formidle boka på en måte som gjør at leserne forstår hvorfor vi foreslår den. Det å nå ut til nye brukere handler ikke bare om å etablere nye tilbud. Det handler også om å profesjonalisere tjenester vi allerede tilbyr. Det kan handle om å bli det stedet lesere først henvender seg når de ser etter neste, gode leseopplevelse.
Kilder
https://dagens.klassekampen.no/2019-09-17/krever-lengdetrening
https://dagens.klassekampen.no/2019-09-16/barn-orker-ikke-a-lese-langt