ForumLogg inn

Opphavsrett og bruk av materiale i bibliotekene

Dette er et felt hvor mange bibliotekansatte har spørsmål, og hvor mange føler seg usikre. Ved Nasjonalbiblioteket har vi forsøkt å dykke dypere inn i dette, og vi har fått hjelp av våre egne jurister. Helt nederst er redegjørelsen vi har fått fra dem, med nærmere forklaring av de ulike begrepene og paragrafene. Noen ganger vil helt konkrete eksempler virke mer opplysende og forklarende. Så vi har tatt for oss tre bolker av formidling, med helt typiske eksempler på arbeid som foregår i mange bibliotek.  

Formidling i og for barnehager  

Her menes både det som ansatte i barnehager selv står for, og som de kanskje vil spørre dere i bibliotekene om. Men også det ansatte i bibliotek selv gjør når dere får barnehager på besøk.  

  • Snakke om et tema og lese utdrag om det fra bøker.  
  • Opplesning fra en bildebok mens man viser bildene.  
  • Juleavslutning med høytlesning.  

Svar: Vi har konkludert med at barnehager må regnes som en undervisningsinstitusjon i åndsverkloven (åvl.) § 43 sin forstand da det finnes egen læreplan for barnehage og alle barnehager har krav om utdannede barnehagelærere. (Fri bruk av verk i undervisningsvirksomhet.) Aktiviteter bibliotekene gjennomfører i formelt samarbeid med en slik institusjon vil falle inn under § 43 (1), og dermed vil fremføring av utgitte verk være tillatt, herunder fremvisning av overdratt eller offentliggjort kunstverk og fotografisk verk. Avgrensningen her blir mot mer opplysningsvirksomhet av mer alminnelig art. Vi tenker at begge de to første typetilfellene faller inn under undervisningsbegrepet. For bibliotekansatte er det avgjørende at aktiviteten gjennomføres i formelt samarbeid med barnehagen. 

I det siste typetilfelle er vi nok utenfor undervisningsaktivitet, dette skjer mer i en sosial setting. Her kan åvl. § 40 være relevant. (Fri bruk ved seremonier, ungdomsstevner og andre tilstelninger.) Et arrangement som en juleavslutning, der det blant annet leses opp noe materiale høyt fra julebøker høres ut som et typetilfelle som vil falle inn under dette unntaket, så lenge ikke opplesningen blir hovedfokuset. Hvis man som del av en større fremføring også leser opp litt fra en julebok for referanse- eller illustrasjonsformål er det også mulig at bruken kan falle inn under sitatretten i åvl. § 29, men da må den bredere fremstillingen være hovedfokuset, ikke det siterte. 

Formidling for skoleklasser  

  • Dette vil ofte være i nært samarbeid med skolene. En har fått i oppdrag å vise til litteratur som kan være til støtte for undervisning eller oppgaveskriving innen et spesielt emne/tema. Altså det å vise fram aktuelle bøker, lese litt fra dem, anbefale noen.   
  • Ren bokprat. Altså grepet bibliotekansatte bruker for å få barn og unge til å lese mer. En veksling mellom ulike teknikker. Der bøkene vises fram, litt gjenfortelling, presentasjon av temaet, hvem den passer for, og gjerne høytlesning av et lite utdrag.  

Svar: For skoleklasser må det samme legges til grunn som for barnehager. Hvis man gjør dette i formelt samarbeid med skolen må man tenke at bruken faller inn under åvl. § 43 (1). Hvis forlagene sier denne type aktivitet er grei,t kan man også tenke at det kan være akseptabelt utover de tilfellene som uansett faller inn under fribruksregelen.  

Formidling for voksne 

  • Strikk og les. Her leser en ofte opp en novelle. Det vil som oftest være de samme som møter opp, men ikke alltid.  
  • Shared reading er et konsept som har spredd seg, og brukes av mange bibliotek. Dette vil som oftest være for en fast gruppe. En leser opp et dikt, en novelle, et utdrag. Som et utgangspunkt for en samtale, en utdypning, en tolkning.  

Svar: Et første spørsmål her er om vi faller inn under rettighetshavers enerett til fremføring. I disse tilfellene er det spørsmål om fremføringen er offentlig. Det kan diskuteres om offentlig fremføring dekker alt utenfor den private sfære, eller om også mindre begrensede grupper faller utenfor. Vi har ikke et klart svar på det per i dag. Det som kan sies er at hvis gruppene er faste så kan det over tid utvikles personlige bånd mellom deltakern,e slik at de kan sies å falle utenfor fremføringsretten etter den tradisjonelle norske forståelsen om privat krets. Dette må sannsynligvis være en fast begrenset gruppe. 

Vi er også her utenfor undervisningssituasjonene, og opplesningsaktiviteten er heller ikke et underordnet element i et større arrangement. Vi er derfor utenfor åvl. §§ 40 og 43. Det er nok derfor sitatretten som er den relevante fribruksregelen her, men et må sitatet være del av en større fremstilling, og den fremstillingen må være hovedfokuset. Det kan altså ikke være ren opplesning. 

For materiale som er beskyttet, i vernetid, hvor bruken faller innenfor eneretten og ingen unntak kommer til anvendelse kreves normalt samtykke. En mulighet er avtalelisens, hvis en representativ organisasjon vil klarere bruken. Hvis ingen representativ organisasjon kan eller vil klarere må man ha samtykke direkte fra rettighetshaver. Et samtykke vil ofte være eksplisitt, men i opphavsrettslig teori har man lagt til grunn at det også kan være stilltiende eller implisitt. Dette kan f.eks. være begrunnet i et ønske om å oppnå publisitet rundt verket ved at det brukes utover det som uttrykkelig ville være tillat etter opphavsrettslovgivningen. Det må her gjøres en konkret vurdering «innenfor rammene av alminnelige avtalerettslige og tingsrettslige prinsipper», jf. Rognstad, Opphavsrett (2019) s. 472-474. Det har kommet frem i denne prosessen at det er en del kutyme for at bibliotekene promoterer litteratur, og at visse grupper rettighetshaverne ikke nødvendigvis vil motsette seg dette selv om det i prinsippet er underlagt enerett. Dette sies f.eks. å være tilfelle med barne- og ungdomsforfattere. Man må derfor også ta i betraktning mulighetene utover lovens ordlyd, da et stilltiende samtykke kan anses å foreligge. At rettighetshaverne i prinsippet har rett til å nekte og kreve vederlag for slik bruk er allikevel klart. 

Med tanke på det arbeidet bibliotekene gjør overfor barn og unge tolker vi det dithen at mye av det som gjøres per i dag faller innenfor lovens fribruksregler. Dette er primært fordi aktivitet opp mot barn i formelt samarbeid med en undervisningsinstitusjon vil unntas rettighetshavers enerett som undervisning. Når det kommer til arbeidet overfor voksne blir det mer komplisert. Utenfor den formelle voksenopplæring og -undervisning må man her lene seg på fribruksreglene for sitat og tilstelninger med et annet hovedtema eller, eventuelt innforstått, samtykke. 

Grunnleggende oversikt 

  1. Åndsverk og nærstående rettigheter 

Opphavsretten beskytter åndsverk og visse andre nærstående rettigheter. Åndsverk er utrykk for individuell skapende åndsinnsats som har det vi kaller verkshøyde. Ellers beskytter opphavsretten lyd- og filmprodusenter, utøvende kunstnere, fotografer, databasemakere for prestasjoner som ikke krever verkshøyde. 

  1. Ideelle og økonomiske rettigheter 

Opphavsretten beskytter ideelle og økonomiske rettigheter. De økonomiske rettighetene er handlingene som rettighetshaver i utgangspunktet har enerett til. De ideelle rettighetene krever at opphaver navngis og materiale ikke brukes på en måte som krenker opphaver eller verket.  

Det er kun hvis handlingene faller inn under de økonomiske enerettene at de er opphavsrettslig relevante. Hvis det man ønsker å gjøre faller utenfor enerettene er det ikke opphavsrettslig relevant, og man kan i prinsippet bruke materialet på andre måter enn det som er beskyttet så lenge de ideelle rettighetene respekteres. 

  1. Vernetid 

De økonomiske enerettene beskyttes kun i en viss tid, dette kaller vi vernetid. Materiale hvor vernetiden er utløpt kan i prinsippet brukes fritt så lenge de ideelle rettighetene respekteres. Den generelle vernetiden for åndsverk er 70 år fra utløpet av skaperens dødsår, med visse spesialregler f.eks. for anonyme verk. Nærstående rettigheter har sin egen vernetid. De varierer for hver av rettighetene, men er generelt kortere enn for åndsverk. For ytterligere detaljer se åvl. §§ 11 til 14, samt de enkelte bestemmelsene om nærstående rettigheter i kapittel 2. 

  1. De økonomiske enerettene 

Rettighetshaver har enerett til eksemplarfremstilling (fremstille nye eksemplarer) og tilgjengeliggjøring til allmenheten. Tilgjengeliggjøring til allmenheten underdeles i spredning (eiendomsovergang, utleie og utlån av fysiske eksemplar), visning (utstilling av fysiske eksemplar), fremføring og overføring. Hvis materialet spilles av eller livefremføres for et tilstedeværende publikum er det en fremføring, hvis det skjer i tråd eller trådløst for et publikum på et annet sted er det en overføring. En typisk overføringshandling er internettoverføring. Fremføringsretten dekker offentlige fremføringer, overføringsretten dekker overføringer til allmenheten. 

For tilgjengeliggjøring for et tilstedeværende publikum er det fremføringsretten som er relevant. Så lenge fremføringen er lovlig og det ikke gjøres opptak skjer det ikke relevante eksemplarfremstillingshandlinger i opphavsrettslig forstand.  

En utdyping av dette: 

Et sentralt avgrensingskriterium for enerettene er hva som ligger i «offentlig» og «allmenheten». I norsk rett har man tradisjonelt lagt til grunn at det som skjer innen privat sfære er unntatt opphavsrettsbeskyttelse. Dette gjelder innen den forholdsvis snevre krets som familie-, vennskaps- og omsorgsbånd skaper, som Ragnar Knoph har formulert det. Dette har blitt sett opp mot begrepet «offentlig» i «fremføres offentlig», jf. åndsverkloven § 3 (2) c. Klasseromsregelen er et tilfelle av denne tankegangen der lovgiver har fastslått at typetilfelle skoleklasser faller inn under begrepet privat sfære. (Noe rettighetshaverne har protestert mot, og ordningen skal evalueres.) For allmenhetsbegrepet har EU-domstolen på sin side lagt seg på en linje der det må vurderes mer på antall, uten noen klare henvisninger til nære bånd. Med allmenhet forstås her en større gruppe personer samtidig eller suksessivt. Det er ikke det faktiske antall personer, men det potensielle antallet personer som teller. Mindre grupper kan altså falle utenfor eneretten også der de ikke har slike nære bånd.  

Rognstad argumenterer i sin nye utgave av Opphavsrett (s. 253-255) for at det samme må legges til grunn også for fremføringer med tekniske hjelpemidler siden en presisering her er lite praktikabel. Dette synet medfører at mindre grupper kan falle utenfor eneretten ved slik fremføring selv om det ikke foreligger nære bånd mellom de deltagende. Mens en slik presisering som Rognstad påpeker kan utelukke at større grupper med tette bånd (som private selskaper) faller utenfor fremføringsretten som tidligere, må en også med grunnlag i EU-rettens tilnærming også tolke gruppen som faller utenfor eneretten litt utvidende slik at dette vil gjelde også mindre grupper uten tette bånd. Det er viktig å påpeke her at det er det potensielle publikummet som er avgjørende. Det hjelper med andre ord ikke at få møter opp, og de deltakende må kanskje derfor aktivt begrenses på en annen måte. Man må altså vurdere antallet potensielle mottakere, hvis dette er en mindre gruppe kan man falle utenfor eneretten. Hvis dette er en mer eller mindre fast liten gruppe som f.eks. møtes hver uke, slik at man opparbeider tettere vennskaps- og omsorgsbånd vil man etter den opphavsrettslige tradisjonen i Norge ha et ytterligere argument for at man faller utenfor eneretten. Akkurat hvor man skal legge grensen på antall her er ikke helt klart, men det er viktig å være klar over at det er en nedre grense for hva som vil falle inn under rettighetshavers enerett.  

For det andre typetilfelle av fremføringer, livefremføringer, er Rognstad mer tilbakeholden. Her kan det tradisjonelle synet til den norske lovgiver til større grad fortsatt legges til grunn «selv om utgangspunktet også her bør tas i EU-domstolens kriterier for hva som anses som en allmenhet.» (s. 255) Vi kan altså ikke lene oss på en bauta som Rognstad i disse typetilfellene til samme grad, men man kan argumentere for at den samme logikken bør legges til grunn. I de tilfellene der deltakerne har eller utvikler tette bånd vil den tradisjonelle norske oppfatningen uansett kunne komme til anvendelse. 

Altså må man avgrense enerettene til fremføring og overføring mot den private sfære/mindre grupper personer, men akkurat hva som ligger i dette i livefremføringstilfellene er som sagt uklart. 

  1. Unntak fra eneretten, samtykke 

Hvis handlingene faller innenfor enerettene kreves det eventuelt samtykke eller at de faller under et unntak fra eneretten. I opphavsretten har vi fribruksregler (tillater bruk uten betaling), tvangslisenser (tillater bruk mot betaling) og avtalelisenser (tillater bruk etter avtale med representativ organisasjon). 

I bibliotekenes foredragsaktivitet har vi kommet frem til at de følgende fribruksreglene er mest relevante: 

  • § 29: Sitatretten tillater bruk av et verk som settes inn i en bredere sammenheng for referanse- eller illustrasjonsformål. Det er den bredere sammenhengen som må være hovedfokuset.  
  • § 40: tillater fremføring og overføring av verk i tilstelninger med et annet hovedtema når tilskuerne har adgang uten betaling og tilstelningen ikke skjer i erversøyemed. Her må fremføringen eller overføringen ikke være det vesentlige.  
  • § 43 (1): tillater at utgitte verk, samt overdratt eller offentliggjort kunstverk og fotografisk verk, kan fremføres og overføres ved undervisning utover disse tilfellene. Den såkalte «klasseromsregelen» fastslår i tillegg at bruk i normal klasseromsundervisning skjer innenfor det private område og derfor faller utenfor opphavsrettens beskyttelse, jf. åvl. § 43 (4). Regelen er samtidig begrunnet i de nære personlige bånd som bygges opp mellom lærer og elever, og det er derfor usikkert hvor langt man kan tolke mer eksterne forelesere som bibliotekarer inn under bestemmelsen 
  • § 37: tillater bildesitat når bilde gjengis i forbindelse med tekst, for eksempel på Powerpoint. Bildesitat dekker «kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter.» I dette kan det sies å ligge at presentasjonen må ha et faglig fokus som ikke er av populærvitenskapelig karakter, men retter seg mot en smalere målgruppe. 

Vi har vurdert at § 43 (1) dekker bibliotekenes aktivitet i formelt samarbeid med undervisningsinstitusjoner. Åndsverkloven § 43 (1) om fri bruk i undervisningsvirksomhet gir lov til å fremføre eller overføre utgitte verk «til allmennheten ved undervisning». Det følger av forarbeidene at begrepet «undervisning» skal forstås snevert. Det er ikke slik at «opplysningsvirksomhet av mer alminnelig art» er omfattet, kun det som normalt hører hjemme som ledd i virksomhet ved skoler eller læringsinstitusjoner. Generell formidling som kulturarvinsititusjonene tilbyr publikum vil derfor normalt falle utenfor dette begrepet, med mindre det er snakk om formidling der «kulturarvinstitusjonen har et formelt samarbeid med en undervisningsinstitusjon», jf. se Prop. 104 L (2016-2017) s. 328.  Hva som legges i «undervisningsinstitusjoner» er ikke helt klart. Vi legger til grunn at undervisningsvirksomhet som har egen læreplan i alle tilfelle bør være dekket, også om undervisningsaktiviteten skjer i regi av en slik institusjon i bibliotekets lokaler eller i samarbeid med en slik institusjon.  Vi har derfor konkludert at aktivitet i regi av barnehager må dekkes, med tanke på at det finnes egen læreplan for barnehage og alle barnehager har krav om utdannede barnehagelærere. Forarbeidene til likestillings- og forbud mot diskrimineringsloven slår også fast at barnehager er omfattet av begrepet «undervisningsinstitusjoner». Det er også fremhevet i tidligere forarbeider at aktivitet som frivillig folkeopplysningsarbeid og voksenopplæring kan være dekket, jf. Innst. O. XI (1960-61) s. 20. Det som uansett er klart er at bruk av vernede verk må skje «ved undervisning». Dette tyder på at bruken må ha en form for læringsformål, jf. Rognstad (2019) s. 338. Generell underholdning vil ikke være omfattet av bestemmelsen.