Hva kjennetegner samisk litteratur?
Samisk litteratur er mangfoldig, men noen tydelige kjennetegn går igjen på tvers av sjangre språk og perioder. Et av særtrekkene ved samisk litteratur er at den utøves på tvers av sjangre, og kan påvirke hverandre. Poesi, prosa, visuell kunst og musikk, smelter sammen og visker ut grensens mellom ulike kunstutrykk.
Sterk tilknytning til natur og landskap:
Naturen har alltid vært sentralt i samisk litteratur. Landskapet, vidda, havet, årstidene kan ofte speile følelser, identitet og livsgrunnlag. Samisk natursyn bygger på at mennesket må tilpasse seg naturen, ikke omvendt. Erfaringer fra reindrift, fiske, sanking og et liv tett på vær og landskap preger både språk, fortellertradisjoner og litterære uttrykk.
I samisk litteratur blir naturen ofte knyttet til tilhørighet, overlevelse og kunnskap om å «lese» landskapet og værforholdene. Gjennom slike fortellinger kan bibliotekene bruke litteraturen aktivt til nye innganger med samtaler om bærekraft, klima og ressursbruk.
Birgejumpi/Bierggim/Bïerkenidh («å klare seg»)
Samisk livsfilosofi og levemåte som kan oversettes til kunsten å overleve på norsk. I begrepet finner man også opphacet til tanken om at ikke skal ta mer av naturen enn det den tåler. Man høster av overskuddet.
Muntlige fortellertradisjoner:
Historisk sett har muntlig overføring av kultur og tradisjon stått sterkt blant det samiske folk. Samiske fortellertradisjoner er en rik og mangfoldig tradisjon med fortellingen som en sentral del av samisk kultur. Muntlige fortellinger, eventyr, og legender har blir overført fra generasjon til generasjon, og reflekterer samisk liv, natur og åndelighet. Fortellingene er bærere av kunnskap, moral og tradisjoner, og fortsetter å være en viktig del av samisk
identitet og felleskap.
Joik
Joiken uttrykker ofte følelsesmessige forbindelser mellom mennesker, dyr, natur, og land og har vært en måte å uttrykke følelser og bevare minner. Joiken er ikke bare en musikkform, men også en del av den samiske fortellertradisjonen.
Nedskriving av joiketekst:
De eldste tekstene av betydning er to joiketekster ved navn «Moarsi fávrrot/Oarrejávri» og «Guldnasaš», som ble skrevet
ned av den samiske prestestudenten Olaus Sirma (Čearbmá Ovllá) og trykket i professor Johannes Schefferus’ store verk Lapponia i 1673
Duodji/duodje/duedtie
En en levende fortelling om levd liv, kulturutøvelse og tradisjoner som forandrer seg med tiden, vokser og som samtidig respekterer og hedrer fortiden. Det er mer enn en måte å lage bruksgjenstander og kunsthåndverk på men også en måte å uttrykke arvede verdier og innsikt i egen historie.
Den skrevne fortellingen
Samisk skriftlig litteratur strekker seg over århundrer, fra religiøse tekster skrevet av prester på 1600-tallet, via 1800- tallets nasjonalromantiske interesse for samisk kultur, til 1900-tallet da samiske forfattere selv brukte litteraturen i kampen for selvbestemmelse. Gjennom politiske tekster og
skjønnlitteratur beskrev de tapet av land, språk og kultur.
Status quo
Samisk litteratur i dag blomstrer på flere språk, og i skiftende uttrykksformer. Mange forfattere er både fortellere, musikere,
poeter, sløydere, og joikere. Samisk litteratur har i dag en ledende posisjon innen urfolksspråklig litteratur på verdensbasis. Det samiske litteraturmiljøet er også organisert faglig og de samiske språkene anvendes i mange samfunnsarenaer. Ikke alle samiske forfattere kan skrive på samisk, dette regnes likevel som samisk litteratur. Det viktigste kjennetegnet på samisk litteratur er derfor at det er skrevet av en samisk forfatter